X
GO

Sjøørreten - laksens neglisjerte lillesøster

Publisert 18.05.2018

Vi vet mye mindre om sjøørreten enn om laksen, og beskatningsrådene er basert på et tynt kunnskapsgrunnlag. Derfor øker vi fra i år fokuset på sjøørret.

Foto: Eva B. Thorstad
Foto: Eva B. Thorstad

Vitenskapsrådet øker fokuset på sjøørret, og skal i årets rapport utvikle et system for å klassifisere tilstanden i bestandene. Datagrunnlaget var spinkelt da vi sist vurderte tilstanden i sjøørretbestandene og ga beskatningsråd i 2015. I vente på årets rapport og oppdatert status for sjøørreten, skal vi ta et tilbakeblikk på hvordan statusen var for tre år siden og se nærmere på hva som er grunnen til at det har vært utfordrende å vurdere bestandsstatus for sjøørret.

Vet mye – og lite

Mens kunnskapsgrunnlaget er solid når status skal vurderes for laksen, har det vært mange utfordringer knyttet til å vurdere bestandsstatus og gi beskatningsråd for sjøørret. Sjøørreten finnes i så mange som 1161 vassdrag og det mangler 

•    informasjon om kvalitet på fangststatistikken 
•    fangststatistikk for fritidsfiske i sjøen
•    oversikt over hvilke bestander som beskattes i sjøen
•    informasjon om ulovlig fiske og bifangst
•    informasjon om beskatningsrater

– Mangelfull fangststatistikk begrenser kunnskapsbasert forvaltning, sier Eva B. Thorstad i Vitenskapelig råd for lakseforvaltning.
Samtidig er det en del ting vi vet. Vi vet at fangststatistikken reflekterer mønsteret i de ulike regionene, noe tellinger har bekreftet, og vi vet mye om effekter av lakselus. 

Foto: Tor Atle Mo

Regionale forskjeller

I 2015 så det generelt ut til at sjøørretbestandene har vært relativt stabile på Østlandet og Sørlandet fra tidlig på 1990-tallet, mens de har gått sterkt tilbake på Vestlandet, i Trøndelag og mange vassdrag i Nordland. Sjøørretbestandene så ut til å ha vært stabile eller økt i Troms og Finnmark, med unntak av en betydelig tilbakegang i Tanavassdraget. 

Øst- og Sørlandet
For Østlandet (Telemark, Buskerud, Vestfold, Oslo og Akershus og Østfold) fantes det lite data om bestandsstatus for vassdragene, og fangster var rapportert fra kun 18 vassdrag. Havforskningsinstituttets strandnottrekk i sjøen viste en økning av sjøørret i Oslofjorden og langs hele Skagerakkysten fra tidlig på 1990-tallet. 
For Agder viste elvefangstene noe nedgang, i motsetning til data fra strandnottrekkene. Fangststatistikken dekker de mellomstore og store vassdragene der økte laksebestander etter kalking kan påvirke sjøørretbestandene negativt. Mye av sjøørretproduksjonen i Agder foregår trolig i kystvassdrag uten fiske, og utviklingen i slike vassdrag dekkes ikke av fangststatistikken. Både i Agderfylkene og Oslofjorden foregår det et relativt omfattende fritidsfiske etter sjøørret i sjøen som ikke inngår i noen fangststatistikk. 


Vestlandet, Trøndelag og Nordland
Mange sjøørretbestander på Vestlandet, i Trøndelag og Nordland er betydelig redusert etter 1993. Det er lokal variasjon innen disse regionene, og noen bestander er stabile eller har økt, selv om det generelle bildet er en betydelig reduksjon. Det er overveiende sannsynlig at infeksjon fra lakselus har bidratt til bestandsreduksjonen, og det er stor fare for ytterligere reduserte bestander. 

Troms og Finnmark
I Troms så det ut til at bestandssituasjonen generelt har vært stabil, men med variasjon mellom vassdrag. I Finnmark synes bestandene å være på samme nivå som på 1990-tallet, unntatt Tanavassdraget, der bestanden ser ut til å ha gått betydelig tilbake.

 

Strenge beskatningsråd i utgangspunktet

Det mangelfulle kunnskapsgrunnlaget gjorde det vanskelig å tolke fangststatistikken og beregne bestandsstørrelser ut fra kunnskap om beskatning. Derfor fulgte beskatningsrådene et speilvendingsprinsipp: Rådene var i utgangspunktet strenge, men det ble åpnet for mindre restriktive fiskereguleringer der det var vist eller sannsynliggjort at bestandsstatus var bedre enn innen regionen generelt. 

På Østlandet var rådet som ble gitt at det ikke var behov for redusert beskatning, med mindre lokale forhold og kunnskap tilsier at bestander er redusert eller utsatt for sterke menneskeskapte påvirkninger. På Vestlandet og i Trøndelag ble det gitt råd om at ytre strøk ikke burde beskattes, mens beskatningen burde reduseres i indre strøk, samt i Nordland. I Troms og Finnmark var rådet at det ikke var behov for redusert beskatning, med noen unntak. 
 
Vitenskapsrådet anbefalte dessuten et økt minstemål til 40 cm i hele landet, noe som vil bety at fisken i mange bestander er vernet til første gangs gyting, samt innføring av bestandsvise maksimumsmål for å beskytte de største individene i bestandene. Spesielt er det viktig å beskytte de store hunnene som legger mange egg med god kvalitet.

–  Det kommer mye ny kunnskap om sjøørret generelt for tida, og ved å utvikle et system for å klassifisere tilstanden også i sjøørretbestandene, vil vi kunne gi bedre beskatningsråd framover, avslutter Thorstad.